Ønsker kjedene et effektivt ma

Gjennom det meste av dette århundredet har landbrukssamvirket framstått som en betydelig aktør i det norske matvaremarkedet. Det har vi tenkt å fortsette med. Derfor bør det ikke komme som noen stor overraskelse på noen - slett ikke på våre gode konkurrenter - at man også fra landbrukets side fra tid til annen foretar ett og annet strategisk grep for å sikre konkurransekraften. Et slikt grep er Kjøttsamvirkets oppkjøp av skjærebedriftenYggeseth - et grep som uten tvil bør bidra til å styrke vareflyten i det norske kjøttmarkedet. Hvordan reagerer så våre konkurrenter på dette? Jo, man løper til Konkurransetilsynet og hevder med stor innlevelse at dette gir mindre konkurranse i markedet. Men alvorlig talt, folkens: Hvis det primære målet hadde vært å få minst mulig konkurranse, burde man vel heller kjøpt opp og så sørget for å få nedlagt Yggeseth. Det ville jo være den sikreste måten å kvitte seg med en «brysom konkurrent.» Meg bekjent har ikke kjøttsamvirket planer om noe slikt. Tvert imot er man opptatt av å videreutvikle denne rasjonelle bedriften videre - stadig med adm. direktør Yggeseth i førersetet. Et eksempel til: Nylig solgte Gilde Agro i Agder/Rogaland seg ut av Ringøen AS i Kristiansand. Hvorfor i all verden skulle man gjøre det hvis motivet var redusert konkurranse? Den privateide samvirkebedriften Gilde Agro trakk seg ut fordi man mente det ville bli noe «ugreit» hvis en Gilde-bedrift skulle sitte tungt på eiersiden i en av bedriftene i den relativt nyetablerte konstruksjonen Norsk Kjøttindustri AS og følgelig ha innsyn i viktige strategiske disposisjoner i dette selskapet. Man mente at det var ryddigere å trekke seg ut av selskapet og konkurrere med den rasjonelt drevne og tradisjonerike Sørlandsbedriften på godt gammeldags vis. Hvis hovedmålet hadde vært å få redusert konkurranse burde selvsagt ikke Gilde Agro solgt seg ut av Ringøen, men sørget for å bli sittende som «vaktbikkje» i styret. Motivet bak Gilde Agros disposisjoner i dette tilfellet var altså ikke mindre konkurranse, men å arbeide for et mer effektivt kjøttmarked.

Landbrukssamvirket - nå også med glorie?

Kjøttsamvirkets disposisjoner i disse to nevnte tilfellene bærer neppe bud om at man i framtiden ønsker å framstå som veldedighetsorganisasjoner. En slik beskrivelse passer omtrent like dårlig på landbrukssamvirket som det gjør på dagligvarekjedene. Nei, svaret finner vi i selve organisasjonsformen i disse privateide bedriftene (som jo disse samvirkeforetakene er): Et meget sentralt poeng i denne type bondeeide landbruksbedrifter er rett og slett å sørge for kortest mulig vei fra «jord til bord.» Eller når det gjelder kjøttsamvirket; «fra bås til bord.» Årsaken er naturligvis at en mest mulig rasjonell drift i hele varestrømmen jo vil være den norske kjøttprodusentens beste garanti for fortsatt adgang til et stadig mer konkurranseutsatt norsk marked. I et slikt perspektiv skal vi ikke se bort i fra at samarbeid og alliansebygging i forhold til effektive konkurrenter, kan være en fornuftig vei å gå i noen tilfeller. Våre konkurrenter og kunder som er opptatt av rasjonell vareflyt og effektiv konkurranse burde derfor applaudere disse disposisjonene - i stedet for å ta første buss til Konkurransetilsynet og klage over «monopolistenes maktsyke.»

Skulket mattetimen?

Ser vi bort fra meierisektoren snakker vi om markedsandeler på fra 30% på grøntsektoren til vel 50% på kjøttforedling. En betydelig aktør i det norske markedet - ja uten tvil. Men de som snakker om en monopolsituasjon må enten ha skulket eller sovet tungt i mattetimen!

Ikke noe er mer privat!

Og for å ta en annen myte i samme åndedrag: Mange snakker om private bedrifter i motsetning til samvirkeeide bedrifter. Dette er jo rett og slett feil! For å ta kjøttsektoren nok en gang; Norsk Kjøttsamvirke eies og styres av 42 000 selvstendige og private kjøttproduserende bønder. Det finnes jo ikke noe som er mer privat enn samvirke! At disse 42 000 har funnet samvirkeformen mer rasjonell enn aksjeselskapsformen for å drive foredling og markedsføring av kvalitetskjøtt i det norske markedet har mange grunner som vi ikke har tid til å komme inn på i denne kommentaren.

Én ferskvarebil på butikkrampen

Landbruket har distribuert ferske jordbruksprodukter i dette landet i adskillige ti-år. Selv om det i løpet av denne perioden selvsagt er bygd opp en betydelig kompetanse på området, er det et kontinuerlig behov for forbedring og rasjonalisering. Derfor satser landbrukssamvirket nå på å effektivisere vareflyten gjennom større grad av fellesdistribusjon. Kort fortalt; der man tidligere transporterte ferske grønnsaker, melk, kjøtt og egg på 4 biler skal det i framtiden holde med én bil. Hvordan reagerer så konkurrentene og kundene? Butikksjefer flest reagerer meget positivt. Rett og slett fordi en reduksjon av antall biler «på rampa» selvsagt forenkler butikksjefens arbeidsdag. La oss slippe tåkeprat En del representanter for kjedeledelsene er derimot ikke overvettes begeistret over tiltaket. Igjen ropes det om monopolmakt. Og i FK har vi gjennom diverse kommentarspalter blitt fortalt om begrepene «ekte» og «uekte» samdistribusjon. Den ekte varianten skal, så vidt jeg forstår, være at det er kjedene som står for distribusjonen. Landbrukssamvirkets variant er den man betrakter som uekte samdistribusjon. Tenk om vi kunne slippe slikt tåkeprat og konsentrere oss om en kortest mulig vei fra «fra jord til bord» og fordele oppgavene på grunnlag av dette! Eller er det kanskje slik at det er andre motiver ute og går?