Alt har sin pris

Med en spissformulering uttrykte Henry Ford dette slik: «Det finnes ingen gratis lunsj». Like sikkert som alt har sin pris finner regningen til slutt veien til forbrukeren. Derfor er det ikke mer enn riktig at forbrukeren selv må få avgjøre hvilke av de varer og tjenester som tilbys ham som er verdt sin pris.

De opprinnelige behov

Behovet for mat og varme regnes som opprinnelige behov. Dagligvarebransjen har dermed som sin eksistensberettigelse tilfredsstillelsen av et naturgitt behov, som forbrukeren aldri vil kunne prioritere i null. På den annen side kan ingen spise seg mer enn mett. Sult kan imidlertid stilles på alternative måter. Matvarenes relative betydning for forbrukerens økonomi har vært sterkt fallende i vårt århundrede. Så sent som i slutten av 50-årene la matvarer beslag på 40% av forbrukerens økonomiske ressurser. I dag er andelen redusert til bare 14%. Med økende levestandard har de tillærte eller sekundære og tertiære behov lagt beslag på en stadig økende andel av forbrukerens ressurser. Vår bransjes økonomiske betydning for forbrukeren er dermed redusert.

Betydelig signaleffekt

Signaleffekten av matvarenes pris er imidlertid fortsatt betydelig. Det vekker derfor stor oppmerksomhet når OECD i sine sammenliknende analyser for niende år på rad plasserer Norge på topp i landbruksstøtte (bare etter Tyrkia) innenfor OECD-området. Det dreier seg her om all støtte til jordbruket både over statsbudsjettet og som følge av skjerming mot import. Kort sagt om all støtte som forbrukeren må betale enten over skatteseddelen eller i prisen på jordbruksvarer. I 1995 utgjorde denne støtten i Norge 74 % av verdien av jordbruksproduksjonen mot 41 % for hele OECD. I prosent av BNP utgjør dette over 3% mot under 2% for OECD.

Det frie forbrukervalg

Et fritt forbrukervalg har to forutsetninger: ? at det foreligger alternative tilbud og ? at forbrukerens økonomiske ressurser er begrenset. Det første forutsetter konkurranse og det andre prioritering. I monopolsituasjoner innskrenkes det frie forbrukervalg p.g.a. begrensede vareutbud og fordi prismekanismen settes ut av kraft. Spesielt er forbrukeren sårbar når hans naturgitte eller opprinnelige behov gjøres avhengig av monopolistisk behovstilfredsstillelse. Dette har vært tilfellet siden 20-årene i vårt land. Da fikk jordbruksorganisasjonene monopol på produksjon og distribusjon av jordbruksprodukter. Resultatet har iflg. GATT''s dokumentasjon i sin utredning «The Sting» blitt at Norge ligger på verdenstoppen i sine priser på jordbruksprodukter. Fraværet av konkurranse og dermed også fri prisdannelse har gjort regningen fra jordbruksmonopolister til forbrukeren til et klassisk demonstrasjonsprosjekt på monopolutnyttelse.

Monopolers fall

Deltagelsen i verdenssamfunnet (OECD, EøS og WTO) og Stortingets vedtak av konkurranseloven betyr at både offentlige og private monopoler her i landet har måttet konkurranserette seg. Dette har synliggjort monopolers ineffektivitet. Konkurranselovens formål «er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom, fri konkurranse». Lovens virksomhetsområde omfatter ervervsvirksomhet av enhver art. Den tar ikke hensyn til hva slags varer eller tjenester virksomheten gjelder. Heller ikke om virksomheten er i privat eller offentlig eie. Loven har ført til en bevisst markedsretting av tidligere offentlige monopoler innenfor energi, telekommunikasjon, vin og brennevin, korn, mel og medisiner. For å få et liv etter døden har også private monopoler og oligopoler måttet konkurranserette seg så snart konkurransen fra utlandet tok til å merkes som følge av WTO- og EøS-avtalene.

Likhet for loven

Dessverre inneholder loven en unntaksbestemmelse for primærnæringenes monopoler, som gir monopolistiske produsenter fortsatt adgang til utbytting av forbrukerne. Dette tvisyn hos politikerne, som strider mot alminnelig rettsoppfatning, utfordrer folks moralkodeks og fører til en politikerforakt som det blir stadig vanskeligere for myndigheter og politikere å leve med. I det siste har dette ført til en bevisst politikk med sikte på oppmykning av jordbruksmonopolet med innslag av privat innenlandsk og utenlandsk konkurranse. Det er gledelig å konstatere at landbrukets egne organisasjoner nå også gir uttrykk for at de ønsker slik konkurranse velkommen (kfr. informasjonssjef i Norske Meierier, Stein Drogseth''s artikkel i FK nr. 7). Dermed kan det kanskje spores et visst håp om at vi i overskuelig fremtid kan få virksom fri konkurranse med fri prisdannelse også innenfor dette betente vareområdet.