Leder: Distribusjonsmonopol

I dette nye året står vi foran behandlingen av mange viktige og interessante fellessaker for norsk dagligvarehandel. Etterhvert er dagligvarehandelen blitt strukturert til fire hovedgrupperinger som både hver for seg og samlet gjennom sine organisasjoner ønsker å ha et ord med i laget når det gjelder å få distribusjonen av daglige nødvendighetsartikler til å fungere best mulig. Selv om det dreier seg om betydelige økonomiske operatører i norsk næringsliv viser det seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort å få gjennomslag på viktige områder. Gjennom mange år har primærnæringene og næringsmiddelindustrien lagt premissene for dagligvarebransjens rammebetingelser, men i tiden fremover bør og må handel- og distribusjonsleddet innta en sentral rolle i dette arbeid. Ikke minst gjelder dette i spørsmålet om å bidra til effektivt virkende konkurranse i betydelige deler av næringsmiddelindustrien. Det er både til samfunnets og forbrukernes beste at ressursene utnyttes effektivt gjennom konkurranse i systemene. At meierisektoren, kjøttsektoren og drikkevareindustrien i sterkere grad konkurranserettes er avgjørende hvis dagligvarepriser fortsatt skal utvikle seg gunstigere enn konsumprisindeksen. Markedskreftene er underlagt den «nye» konkurranselovgivning. Vårt inntrykk er at de nevnte fire blokkene aksepterer og innser at slik regulering er helt nødvendig for å få markedet til å fungere etter forutsetningene. De vil også bestrebe seg på å oppretholde det harde konkurranseklimaet som idag hersker dem imellom. Men, i tråd med dette bør vi kunne forvente at myndighetene etterhvert legger forholdene til rette slik at de deler av industrien som i dag er preget av lite eller ingen konkurranse, fullt ut underkastes konkurranselovgivningen. Skrittvise endringer er heldigvis på vei både når det gjelder myndighetsreguleringer og i selve markedet, men spørsmålet er om det går fort nok. Motstanden i landbrukets organisasjoner er betydelig, men vi velger å tro at stadig flere primærprodusenter etterhvert vil forstå at det er i deres interesse å ha en konkurranserettet næringsmiddelindustri og distribusjon i Norge. En betydelig del av gevinsten ved å konkurranserette denne virksomheten vil nemlig naturlig tilfalle primærprodusentene. Distribusjonen av dagligvarer fra fabrikk til butikk er et marked som gjennom årene har vært preget av høye kostnader. Dette fordi altfor mange varer er blitt distribuert direkte fra produksjonssted til over 20.000 utsalgspunkter i dagligvarebutikker, servicebutikker og storhusholdninger over hele landet. Når man tar i betraktning at Norge er et grisgrendt land ser man raskt betydningen av bedre samordning av dagligvaredistribusjonen. Her er det skjedd en positiv utvikling de siste 5-6 år da grossistandelen er øket fra ca. 30 til noe over 46%. Mer samdistribusjon resulterer i redusert lagerhold og mer optimal utnytteelsen av transportapparatet. Det er derfor med beklagelse vi har konstatert at landbrukssamvirket går videre med å etablere felles distribusjon, Landbrukets Ferskvaredistribusjon (LFD). Og dette skjer uten at man legger til rette for effektivt virkende distribusjonskonkurranse på like vilkår. Grossistene og distributørene i norsk dagligvarehandel har i dag topp kvalitet på sine kjølekjeder. De blir imidlertid møtt av konkurransehindringer og konkurransevridninger i forhold til LFD som opererer i ly av det de facto meierimonopol vi stadig har i Norge. Produksjonssiden i dette monopol er i ferd med å bli forsiktig konkurranserette. For blokkene i dagligvarehandelen og deres organisasjoner er det en sentral oppgave også å få åpnet for effektivt konkurranse i distribusjonssektoren. La oss håpe at våre politiske myndigheter etterhvert vil innse at dette er til samfunnets beste og at de ut fra en slik erkjennelse ikke lenger gir landbrukets økonomiske organisasjoner særfordeler i relasjon til Konkurranseloven.