Proteksjonisme, miljø og penge

Ta den berømmelige grunnavgiften for engangsemballasje for drikkevarer. Denne såkalte miljøavgiften er effektiv proteksjonisme når det gjelder produksjon og omsetning av brus og øl. \"Makta rår» i et samspill mellom de sterke aktører. Det ble i sin tid ilagt en prohibitiv «miljøavgift» på engangsemballasje for drikkevarer. Dette for å for å sikre at gjenbrukssystemet ikke får konkurranse. Resultatet er en 1-2% importandel i denne sektor. Videre har det verken vært konkurranse i distribusjonen av varene eller konkurranse mellom emballasjematerialer for disse produktene. Resultatet er at forbrukerne og butikkene må slite med tungvinn panteemballasje. Systemet er som følge av lite virksom konkurranse ekstra dyrt og lite kostnadseffektivt med forbrukerne som den tapende part.

Hvordan oppsto grunnavgiften?

I første omgang ble emballasjeavgiftene innført av «miljøgrunner». Men, så fant myndighetene ut at det ikke var logisk bare å ha slike avgifter på engangsemballasje. De laget derfor et system som også dekket gjenbruksemballasje for drikkevarer, slik at avgiften ble gjort avhengig av og redusert med økende returandel, enten det gjaldt engangs- eller gjenbruksemballasje. Dette innebar imidlertid at hvis engangsemballasje kom inn i retursystem som ga redusert emballasjeavgift, ville den få relativt sett mindre avgift enn gjenbruksemballasjen. Dermed fant man opp grunnavgiften som skulle kompensere for dette og logisk sett kunne forsvares miljøpolitisk.

I strid med EØS-avtalen

Medio november ifjor uttalte EFTAs overvåkningsorgan, ESA at grunnavgiften var i strid med EØS-avtalens artikkel 14 og ba om at grunnavgiften ble opphevet innen to måneder. Regjeringen støttet dette basert på at engangsemballasje ikke er mindre miljøgunstig enn gjenbruksemballasje, forutsatt at aluminiumsboksen går inn i retursystem med høy innsamlingsgrad. Men pytt pytt, hva er vel et pålegg fra ESA. Finanskomitéen i Stortinget overså ganske enkelt pålegget og gikk inn for å opprettholde grunnavgiften. Det ryktes at Stortingets finanskomité i forkant ble «løpt ned» av lobbyister fra en av de sterkeste øl- og mineralvannprodusentene i Norge, sterkt støttet av deler av LO. Det har nok vakt oppsikt i ESA at Finanskomitéen for første gang bruker arbeidsplassargumentet i salderingsinnstillingen. Dette er et argument de myndigheter som er satt til å ivareta virksom konkurranse, ikke ser på med særlig blide øyne.

Meierifavorisering

Emballasjeavgiftshistorien har også en \"sidegren\" som ikke er mindre hoderystende, nemlig at meieriprodukter er unntatt fra slike avgifter inkludert grunnavgiften. Slik sikrer man meieriindustriens posisjon og dens forhold til emballasjeprodusenter- og materialer. Miljøgrunner for unntaket finnes det ikke!

Penger i statskassen

Emballasjeavgiftene og grunnavgiften har den heldige og ikke helt tilfeldige bivirkning, at de skaffer betydelige beløp i statskassen. For grunnavgiftens del dreier det seg om 140 mill. kroner. Dette element blir naturligvis særlig fremtredende og viktig når man ser hvem som treffer den endelige beslutning om avgiften, nemlig Finansdepartementet/Finanskomitéen i skjønt samarbeid.

Vanskelig å samarbeide

Hele dagligvarebransjen både i Norge og Vest-Europa samarbeider om Efficient Consumer Response. Begrepet innebærer at leddene i verdikjeden skal samarbeide om kostnadseffektivisering. Det er tvilsomt om særlig omfattende ECR-samarbeid er mulig innen drikkevaresektoren så lenge eksisterende emballasjeavgifter effektivt hindrer markedsmekanismen å fungere. Konkurransetilsynet er for tiden travelt opptatt med dagligvarebransjen hvor aktører strukturendrer og fusjonerer over en lav sko, og arbeider på mange finurlige måter for å oppnå størst mulig markedsandel. Men dette burde ikke ha forhindret at tilsynet forlengst skulle ha opprioritert arbeidet med emballasjeavgiftene. At disse virker konkurransebegrensende i drikkevaresektoren hersker det som sagt ingen tvil om. Problemet er kanskje at maktbalansen i systemet ennå ikke er moden for i praksis å håndheve Konkurranselovens krav om virksom konkurranse.

Vær konstruktive!

La oss avslutte med en henstilling til øl- og mineralvannprodusentene: Istedenfor å forsøke å bevare et system som beskytter, må den mest konstruktive holdning være å etablere et robust system som vinne frem i konkurransen basert på effektiv produksjons- og markedsføringsinnsats.