Sosialøkonomenes statsbudsjett

Regjeringens opplegg for den økonomiske politikken i 1997 inneholder målet om et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Dette høres fortreffelig ut. Regjeringen ønsker å satse mer på prioriterte områder som bl.a. helse samtidig som man bygger opp petroleumsfondet og styrker fastlandsøkonomien bl.a. ved å unngå kostnadsvekst og inflasjon. Veksten i BNP for fastlands-Norge anslås neste år til 2,5%, økningen i konsumprisene ventes å bli 2,5% og arbeidsledigheten antas redusert til under de i overkant av 4% den ligger på i dag. Dette innebærer bl.a. at skatte- og avgiftsnivået holdes reelt sett omlag uendret neste år. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er anslått til 65,1 mill. kroner. De overføres til et gigantisk offentlig petroleumsfond som bl.a. vil kunne være grunnlag til å øke statens rolle i næringslivet vesentlig. I dette bildet er Finansdepartementet tydeligvis belemret med gammelt tankegods når det gjelder millimeternøyaktighet i å kreve inn avgifter som egentlig ikke er nødvendige. Reduksjon i tollen på industrivarer for å gjennomføre forpliktelsene under avtalen med Verdens Handelsorganisasjon (WTO) skal kompenseres ikke minst ved å øke avgiftene på tobakk og emballasjeavgifter. For å sikre seg et fortsatt proveny, foreslås bl.a. videreføring av grunnavgiften for engangsemballasje men inflasjonsjustert med - 4 øre - til kr. 0,74 pr. emballasjeenhet. ESA mener denne grunnavgiften strider mot EØS-avtalen, men Regjeringen anført av Finansdepartementet har sagt nei til en «minnelig» løsning for å unngå konfrontasjon om saken. I sin foreløpige uttalelse om grunnavgiften opprettholder ESA at den er i strid med EØS-avtalen når det gjelder skattediskriminering som rammer importkonkurranse, hemmer etablering av et retursystem for enveisemballasje og diskriminerende mellom emballasjetyper. Det er utrolig at Regjeringen velger en konfrontasjon med ESA på denne «miljøavgift». Emballasjeavgiftene for drikkevarer i Norge er et av de beste eksemplene vi kan finne på miljøavgifter som i realiteten har som hovedformål å beskytte industrien. Erfaringene med disse avgifter skaper tvil om bruk av miljøavgifter overhodet. Det viser seg at de benyttes til flere formål samtidig, så som å skaffe inntekter i statskassen og å hindre konkurranse mens miljøsaken heller brukes som et påskudd. Det er grunn til å frykte at den bebudede stortingsmelding om grønne avgifter som styres av Finansdepartementet, vil innebære en full sammenblanding av ulike formål. Fra emballasjesiden har vi erfart et Finansdepartement uten de mest elementære kunnskaper om det marked de skal avgiftsbelegge (dagligvarebransjen) og som heller ikke synes villig til å lære noe, men lar seg drive bl.a. av kortsiktig provenybehov. Nå må tiden være moden for noe mer vidsynt tenking. Hvorfor skal sparingen av oljemidlene for enhver pris skje gjennom offentlige fonds i stedet for gjennom tilpassede spareordninger for hver enkelt forbruker - her møter vi en kullsviertro på offentlige reguleringer som har lite med rettferdig fordeling og inflasjonsdemping å gjøre, men er maktpolitikk til fordel for et offentlig byråkrati. Et annet forhold som illustrerer den skjeve tankegang, er økningen av matmomsen for et år siden i en tid da alle i bransjen arbeider for å få ned matprisene. Diskusjonen om en boligskatt som truer med å ramme store deler av befolkningen - i en tid med et så rikt Norge - illustrerer samme fenomen.