Enveiskjøring mot en yrkesgrup

Både lesere og vi selgere har vel lenge savnet, og ønsket, at de andre involverte partene, leverandørene og kjøpmennene, hadde fremmet sine synspunkt i saken. I mangel av dette har vi funnet tiden inne til selv å ta bladet fra munnen, idet vi føler oss både oversett, og totalt overkjørt på en del punkter. Det er ikke lett å se seg selv igjen den tilsynelatende «ubetydelige rolle» vi tilskrives å inneha, all den tid vi alle har fulle dager og nok å gjøre. Dette ser vi på som et tegn på at vi er ønsket i butikk, og at vi gjør en jobb det blir satt pris på. At det i tillegg er et reellt behov for oss er vi også temmelig sikre på.

Slutt på kaffebesøkeneEt salgskorps har etter vår oppfatning en ganske så annerledes oppgave i dag, enn for bare fem til til år siden. Det er slutt på de tider da vi drakk kaffe med kjøpmannen, og således forstyrret arbeidsdagen hans på den måten, for så å sitte på kafé resten av dagen, og så til slutt avslutte uken med en «kort fredag» hos grossistene. I dag stilles det langt større krav til oss, såvel av kjøpmann som av våre respektive arbeidsgivere. Vi mener selv at vi bidrar på en positiv måte til å gjøre samarbeidet mellom butikk og leverandør innbringende for begge parter. Det finnes svært få selgere, om noen, inkludert deres merchandisere, som aksepterer noe annet enn en vinn-vinn situasjon i dag. Dette skaper de gode relasjoner som de fleste kjøpmenn har til selgere i dag. Vi spør oss også; er det ikke nettopp dette som skaper god business? Et godt forhold mellom leverandør og butikk?

Relasjons- og merkebyggingHvilken jobb er et så vi gjør, som kjedene mener de kan gjøre så mye bedre og billigere enn oss? Jo, vi oppsøker butikkene med det ene for øyet å skape gode relasjoner. Vi er med på å bygge merkevarer, og bygge kategorier. Hvem kan dette i dag bedre enn oss, og hvorfor gjøres det i så fall ikke? Eksempler på at det er behov for oss er mange, i tillegg til at vi er ønsket av kjøpmann/butikksjef. Spør dem! Hver og en av oss selgere har kanskje fra ti produkter og oppover til flere hundre i mappa vår, hver butikk har fra 2.000 til 5.000 produkter, enkelte flere. Klarer vi å håndtere og ivareta de produkter den enkelte av oss har ansvar for? JA!Klarer kjøpmannen alene å holde rede på sine 2 - 5.000 produkter, og samtidig ivareta både sine egne, og de av industrien han engang har et samarbeid med, sine produkter? Dette er et av mange, til nå, ubesvarte spørsmål.

Forpliktelser utover prisI dag er ikke et samarbeid mellom leverandør og butikk bare et spørsmål om pris og sortiment. Det er knyttet langt større både forventninger og forpliktelser til dette. Et av disse er sortiment, som avhengig av hvilken profil det er på den enkelte butikk, faktisk skal føres. Vi opplever daglig avvik på dette området. Et utbredt fenomen her er at det ikke er plass i butikken til det antall varelinjer forretningen har forpliktet seg til. Enda et godt bevis på at det er behov for oss er de tilbakemeldinger vi får hvor kjøpmannen viser til oss selv, og manglende besøk/oppfølgning som en grunn til at det avtalte sortiment ikke finnes i hans butikk. (Der dette gjelder er vi skjønt enige om at vi har gjort en dårlig jobb.)

Nødvendig kampanjeinnsatsNoe som heller ikke skal glemmes i samarbeidet mellom kjede og leverandør i dag er den utstrakte form for aktiviteter som er gjeldende, med nye produkter på aktivitet/kampanje hver eller annenhver uke. Disse aktivitetene støttes i dag av et joint-marketing beløp, eller kampanjestøtte. Annonsestøtte gis det også, i noen tilfeller i tillegg til ovenfornevnte. Det skulle vel herske liten tvil om at industrien på sin side har et ønske om å få noe tilbake, i form av økt salg, for alle disse pengene som allerede i dag ytes på dette plan. Her trenger arbeidsgiveren oss! Vår oppfatning her er at det ikke ville blitt kjøpt inn stort til denne type aktiviteter i butikkene hadde det ikke vært for vår tilstedeværelse. Enkelte kjøpmenn sier de ikke visste at produktet skulle på kampanjeplass engang, så det var godt vi kom innom. På dette området skjer en viktig del av vår jobb i forhold til plassering og anbefalt varemengde. Det finnes til og med de kjøpmenn/butikksjefer som selv ikke når vi kommer på besøk er villige til å handle inn til disse avtalte (les: betalte) aktiviteter. Var det noen som snakket om «etterleve sine etiske spilleregler»? I tilknytning til dette vil vi gjerne spørre; er dette noe som er lettere gjennomførbart uten vår tilstedeværelse??De fleste kjeder har et stykke arbeid å utføre i forhold til sine medlemmer på dette området. Det finnes avvik i alle leire, både innenfor Forbrukersamvirket, Hakon Gruppen og NorgesGruppen.

En «handel» krever to parter Knut Faremo hadde et innlegg for kort tid siden hvor problematikken rundt det å «kjøpe seg plass» i butikk ble satt på dagsorden. Dette ble sett på som en umoral fra industriens side, og at den industrien som utøvde denne form for forretningsførsel skulle vite at dette for ettertiden ville få konsekvenser. (For at noen skal kunne «kjøpe noe», må noen være villig til «å selge noe»). Knut Faremos egne Spar-butikker har så langt vært av de flinkeste når det gjelder å «selge» salgsplasser i sine forretninger. De samme forretninger har vel heller ikke vært av de flinkeste når det gjelder å følge opp sentralt styrte aktiviteter. Ikke uten at det gis «noe ekstra». Det må være lov til å kaste ballen videre her, eller skal vi som selgere bare sluke rått at det er vi som står for denne form for forretningsidé?Det skal levnes liten tvil om at samarbeidet mellom industri og kjede har hatt en fin utvikling de siste fem - seks år. Til alles tilfredsstillelse. Honnør til kjedene for det. Det er vel heller ingen som er uenige i at det er en utvikling som må fortsette, og at det kan forbedres ytterligere. Spørsmålet vi stiller oss er; begynner vi i riktig ende med å fjerne de personer som er med på å fremme denne utviklingen? Er det en plage for kjedene at vi er tilstede, vi som de eneste som kan være med på å påvirke handelen i butikk?

Sparing og arbeidVi forstår at kjedene mener det er mye penger å hente ut fra industrien på å ta bort den store kostnad vi er for dem. Faktum er det at den enkelte butikk sparer årsverk, i noen tilfeller flere årsverk, på den jobben vi gjør i butikk!Tallet 450 millioner er i noen sammenheng nevnt som den sum industrien bruker på merchandisere. Hvor realistisk dette er, vet bare den industrien som betaler for dette. Er det denne summen kjeden vil bruke til å redusere prisene sine med? Skal varene bli 0,5% billigere for forbruker? Under forutsetning av at beløpet her stemmer, snakker vi her om denne halve prosenten, med en total dagligvareomsetning som er noe i underkant av 90 milliarder. Spørsmålet ligger da klart i dagen; vil forbruker i det hele tatt få varene sine 0,5% billigere? Og er den halve prosenten verd å ofre så vidt mange arbeidsplasser for?

Har noen oversikten?Det er her langt flere spørsmål enn svar. Et annet er om den enkelte butikk i det hele tatt vil nyte godt av disse pengene, eller om de bare må ta de økte lønnskostnadene de får ved vår uteblivelse? Om pengene i det hele tatt skulle tilfalle noen kjede.Vi for vår del applauderer utspillet til Sverre Leiro i FK nr. 31, om hvor han stiller spørsmål om hvorvidt vidt det er det rette tidspunktet for å gjennomføre et så risikobetont prosjekt som dette er. Spørsmålene som han stillte avslutningsvis i samme nummer av FK bør besvares av noen. For å gjøre sistnevntes uttalelse om til spørsmÂl; Er det sikkert at noen har oversikt over hvor greitt dette egentlig er?

Med kollegial hilsenSelgere på Sørlandet