Krig eller samarbeid?

For n?te gang braket Bondelaget og Hakongruppen sammen i matpriskrigen. Spørsmålet er: Hvem har egentlig æren for at maten er blitt billigere? Eventuelt: Hvem har skylden for at maten ikke er blitt enda billigere? Dagens Næringsliv skrev at Hagen - i en ren hevnaksjon - vurderte å kaste ut landbrukssamvirket fra dagligvarehyllene. Hvorpå Hagen selv benektet på det sterkeste at han hadde kommet med slike trusler. Det er videre ingen hemmelighet at landbrukssamvirket godt kunne ha greid seg uten Bondelagets initiativ i denne ?flasketuten-peker-på?- leken. Og mens lederskribenter rundt omkring i dagspressen undres over Hagens voldsomme politiske egasjement i saken, trekker de andre store paraplykjedene tilsynelatende litt på skuldrene av det hele.

Noen vil kanskje hevde - ikke minst i forhold til kamphanenes interne målgrupper - at: ?Ai, ai dette var en artig krig!? Vi skal heller ikke se bort i fra at partene har investert betydelig personlig prestisje i denne saken. Men hva kommer det egentlig ut av en slik konfliktlinje? Bidrar f.eks. denne kranglingen til å effektivisere verdikjeden - fra jord til bord? Neppe!

For det da vitterlig både i kjøpmannens og bondens interesse; en best mulig logistikk - sørge for at produktene finner en raskest mulig vei ?fra jord til bord.?

Joda, jeg er faktisk klar over at dagligvarekjedene og bøndenes organisasjoner - enten vi snakker om Bondelaget eller samvirkebedriftene - har ulike roller i denne verdikjeden. De norske bøndene vil selvsagt ha så mye som mulig for sine produkter. Mens kjedene - hvis hensikt også er å tjene penger - selvsagt har et helt motsatt utgangspunkt: De vil betale minst mulig for de samme produktene. Interessekonflikten er med andre ord helt reelle. Slik er det - og slik må det være.

Ulike roller og motiver til tross - på noen områder har vi felles interesser. Det er faktisk mulig å tenke seg at en annen aktør i verdikjeden kan være både samarbeidspartner og konkurrent - på samme tid. Et eksempel er forholdet mellom Gilde Norsk Kjøtt og Stabburet. Stabburet er en kjempekunde på råvarer fra kjøttsamvirket. Samtidig er Stabburet en knallhard konkurrent til Gilde i sluttmarkedet.

I min naivitet har jeg ved enkelte anledninger tatt til orde for følgende: Hva om vi forsøkte å se hele varestrømmen under ett, fokusere på en felles målsetting om en mest mulig optimal varestrøm og forsøke å fordele oppgavene ut fra det?

Et annet aktuelt område er fokus på norskproduserte matvarer. Vi vet at dagligvarekundene ønsker norske jordbruksprodukter til fornuftige priser. I tillegg vet vi at Tine og Gilde er landets mest tillitsvekkende merkevarer. Derfor vil selvsagt ingen rasjonelt tenkende kjøpmann kaste disse produktene ut av butikkhyllene. Derfor er det også grunn til å tro at framtredende representanter for kjedene mener hva de sier når de forsikrer at kjedene fortsatt ønsker å satse på norske varer.

Så, hvis vi nå et øyeblikk makter å heve blikket utover en pågående konflikt og fokusere på framtidige satsingsområder, burde det vel egentlig ligge tilrette for en fornuftig dialog mellom bonde og kjøpmann. Eller er det slik at ?fred er ei det beste??