Særnorsk og konkurransev

Investeringsavgiften er en særnorsk skatt som virker både konkurransevridene og ressurssløsende. Dessuten er den vanskelig å kontrollere. Gjennom et par tiår har handelsnæringens organisasjoner til stadighet påpekt dette uten å vinne gehør hos stadig skiftende regjeringer.Mest beklagelig er konkurransevridningen den innebærer. De mange unntakene i avgiftsplikten gjør nemlig at investeringsavgiften fremstår som en særavgift på enkelte næringer. Slik sett er den i alle fall ikke i tråd med de nøytralitetsprinsipper som ble lagt til grunn for den siste skattereformen. Med dette som utgangspunkt er det ubegripelig at våre folkevalgte ikke benyttet den anledningen til å kvitte seg med \"liket\".Hvor tilfeldig skillet mellom avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig virksomhet er, kan eksemplifiseres ved at engrosbedriften svarer for en investeringsavgift på 7 % for sitt varelager, mens industribedriften ikke gjør det. En rasjonell forklaring på dette finnes ikke. Ifølge HSH er statens inntekter fra investeringsavgiften ikke så betydelige som en kan få inntrykk av ved første øyekast. De er etterhvert også blitt mindre som følge av reduserte avgiftssatser og stadig flere unntak fra avgiftsplikten. Tar man også hensyn til de administrative kostnadene ved investeringsavgiften, er trolig nettovirkningen på inntektene minimal. I tillegg må det tas i betraktning at avgiften reduserer de berørte bedrifters skattegrunnlag, og har indirekte virkninger på priser, investeringsutvikling og lønnsdannelse. Kritikken av investeringsavgiften har vært velbegrunnet, sterk og høylydt, men altså nytteløs så langt uansett regjeringens politiske farge og stadig skiftende statsfinanser. Og for å ta det siste. Hvis det i dagens situasjon med svært sterke statsfinanser ikke er vilje til å kvitte seg med en så samfunnsøkonomisk uheldig avgift, når skal man da gjøre det?