Får vi den maten vi vil ha?

Innen denne ramme skal foreldrene kjøpe inn og forberede maten slik at familiens ønsker og behov blir tilfredsstilt. Er dette enkelt eller vanskelig, og i hvilken grad lar det seg overhodet gjøre?I dagspressen og andre media som forbrukeren holder seg orientert gjennom, publiseres mye stoff om hva som er trygg og sunn mat. Særlig løper spaltene når det kan settes spørsmålstegn ved om maten er bra nok. For de som følger med i trygg mat-debatten, er det tydelig at her kan media spille på de fleste strenger når det gjelder sensasjoner, konflikter, frykt ? så mye at gladmat-budskapet som tross alt er det viktigste i hverdagen, nesten kan bli borte. For den jevne forbruker er det åpenbart svært vanskelig å orientere seg i debattjungelen som rettesnor for familieinnkjøpene. I tillegg preges avisskriveriene av en særlig aktiv landbruksstand i Norge som på en dyktig og en nesten allestedsnærværende måte fremmer norsk landbrukspolitikk. Denne er bygget rundt aksene om et levende bygde-Norge som produserer trygg, ren og sunn mat av høy kvalitet og uten at det koster forbrukerne mer enn de bør betale for dette tilbud.I en kronikk i Aftenposten 27. juli om en helhetlig landbrukspolitikk er dette summert opp av landbruksminister Kåre Gjønnes dithen at «Norsk landbruk er tillagt mange samfunnsoppgaver: produksjon av trygg og sunn mat, levende kulturlandskap og andre miljøgoder, grunnlag for bosetting og sysselsetting i hele landet, langsiktig matvareberedskap og som kultur og tradisjonsbærer m.m. Vi vil ikke ha et konsentrert industrilandbruk, men et distriktsbasert, småskala og miljøvennlig landbruk som kan produsere trygg mat av høy kvalitet slik forbrukerne ønsker». Spørsmålet er hvordan landbruksministeren kan vite hva forbrukerne ønsker. Bøndene, matvareindustrien, dagligvarehandelen og myndighetene hevder alle at de fremmer forbrukernes interesser. Siden Landbruksdepartementet spesifikt har som mandat å arbeide for produsentsiden, er dette kanskje den minst troverdige aktør slik sett. På den annen side er det kanskje departementet som har størst innflytelse i Norges matpolitikk. Nå ønsker dette departementet også på permanent basis å få ansvaret for trygg mat selv om spørsmål relatert til mat og helse helt klart burde ligge under Sosial- og helsedepartementet rent formelt sett. Landbruksdepartementet har nok gjort en god jobb over årene for å fremme norsk landbruksinteresser. Men hvilken legitimitet har dette overfor forbrukerne?Som eksempel kan trekkes frem landbruksmyndighetenes stadige fokusering på at en norsk handlekurv med matvarer koster nesten like mye for forbrukerne når den kjøpes inn i utlandet. Det er denne formen for argumentasjon som kan få noen og enhver til å tvile på boniteten. Handlekurven i andre land ser helt annerledes ut enn den norske. I den forbindelse tillater vi oss å sitere Stein Kirkeby i et innlegg i Aftenposten 30. juli ? som svar på Kåre Gjønnes'' artikkel:«For å få råd til husleie og avdrag på bilen, har nordmenn vent seg til en beskjeden diett som stort sett består av brød, poteter og prosessert mat som pølser og gryterett på pose. I mellomtiden boltrer utlendingene seg i et stort utvalg av kjøtt, grønnsaker, frukt og andre ferske råvarer til overkommelige priser selv for deres, noe mindre, lommebøker.»Når det gjelder at norsk mat skal være tryggere og sunnere, strides ekspertene kraftig. Det norske klima gir visse smaksfordeler og smittepresset er redusert fordi vi ligger på en «halvøy». I slutten av 1998 gikk Nationen ut, basert på en måling fra Feedback (foretatt etter oppdrag av Senterpressen) og hevdet at 7 av 10 nordmenn mener at norsk mat er tryggere og renere enn mat produsert i EU-land. Da kan man virkelig stille spørsmål ved hvordan de er blitt brakt til å tro det ? hvis de tror det. En reaksjon kan være at slike oppfatninger er hendige og ha som grunnlag når grensevernet etter hvert bygges ned gjennom WTO-forhandlingene.Mat er politikk ? ikke minst i Norge ? men har altfor lenge vært overlatt til produsentinteressene som en kasteball. Landbruksnæringen må underkastes forbrukernes behov der det blir virksom konkurranse i markedet innen de rammebetingelser som myndighetene etablerer. Det bør skje eksempelvis i et næringsdepartement eller matdepartement hvor forbrukernes interesser er definert inn som det sentrale arbeidsgrunnlag. På sikt vil dette også bidra til å skape et bærekraftig landbruk i Norge i en tilpasning til Vest-Europa. Alle de sentrale nordiske land unntatt Norge nå er med der i å fastlegge rammebetingelsene for landbruket.

Note:

Den statistiske gjennomsnittsfamilien på 2,26 brukte i 1997 ca. 30.000 kr. Dette er bare utlegg til matvarer i dagligvarebutikkene og omfatter ikke mat kjøpt ved restaurantbesøk, kiosksalg etc. Her medregnes heller ikke de store milliardbeløp forbrukerne betaler i støtte direkte over skatteseddelen til jordbruket.