I utakt med det norske folk

Så er Brustadbu-rabalderet i gang. Akkurat som vi spådde da merkverdigheten ble «født» i Jagland- regjeringens tid. Vi håpet og trodde at den nye borgerlige regjeringen ville la saken fare til fordel for andre og viktigere anliggender, men den gang ei. Brustadbua ble klubbet igjennom i Stortinget utelukkende med den forskjellen at «hold-søndagen-hellig»-motiveringen var mer fremtredende enn det buas opphavskvinne og hennes partifeller la opp til. Som man reder ligger man, heter det jo. I tillegg til at hele opplegget har latterlighetens skjær over seg, er regelverket i den nye lukkeloven like «smutthullete» som i den gamle. Det virker faktisk som om styre og stell i landet har glemt at nettopp dette forhold, kombinert med det faktum at ordensmakten hverken evnet eller ønsket å håndheve regelverket da landets bensinstasjoner ga blaffen en masse, var bakgrunnen for at saken i det hele tatt kom opp igjen. Resultatet ble en ny lukkelov ledsaget av et regelverk som gir kreative kjøpmenn store muligheter til å utfolde seg. At «alltid tilstedeværende» Trond Lykke ble mannen som allerede første søndag i det nye året ledet an i kampen for Brustadbuas snarlige endelikt, var ikke uventet. Det var jo som kjent samme kjøpmann som på grunn av myndighetenes manglende vilje til å håndheve gjeldende regelverk, fremprovoserte hele den prosessen som har funnet sted. Trond Lykke hadde nok håpet at hans initiativ ville resultere i at fornuften seiret, men slik gikk det altså ikke. Dermed er vi på vei inn i samme uføre. Brustadbu-konstruksjonen er iallfall ikke mer logisk enn den tidligere sortimentsbegrensningen, og vi tror den vil bli like vanskelig å håndheve. Når så aktørene i tillegg har i minnet at synderne, som torpederte den forrige lukkeloven, att på til ble belønnet med 50 kvm større salgsflate enn dagligvarekjøpmennene, gir konklusjonen seg selv.Så til næringsminister Lars Sponheims utblåsing i VG 5. januar hvor han nekter å tro at «disse folkene vil gå til masseulovligheter for å presse myndighetene til å nedlegge Brustadbua. Jeg går ut fra at de er demokrater som aksepterer og respekterer demokratiet vårt», heter det. For ordens skyld er det foreløpig ikke snakk om ulovligheter, men om tolkninger av et upresist regelverk. Det kan selvfølgelig strammes inn slik Handel og Kontor krever, og i så fall er vi enige i at norske dagligvarekjøpmenn ikke bør bryte norsk lov.Men det største og virkelige problemet gjenstår. Det er Brustadbua og annet overformynderi fra politikernes side som representerer den virkelige fare for demokratiet, ikke at en gruppe norske dagligvarekjøpmenn eventuelt bryter norsk lov. Politikerforakt har vært et hyppig diskutert tema de senere år, og det er jo nettopp saker av type Brustadbua som bidrar til å bygge opp en slik forakt. En stadig økende andel av den norske befolkning ønsker å handle dagligvarer og andre varer når det passer dem. Når så dette faktum i denne og sikkert også mange andre saker ikke lenger avspeiles i den parlamentariske situasjon på Løvebakken, oppstår det problemer som på sikt kan bli meget ubehagelige. I lys av dette bør det iallfall ikke forundre noen at Carl I. Hagen og hans Frp seiler i medvind.