Den gode konkurransen
Rema 1000 lever for å konkurrere. Det skjerper oss, holder oss på tå hev og får oss til å innovere, satse, tørre mer. Vi tror at god, tøff og ærlig konkurranse fører til lavere priser og bedre utvalg. Uavhengig av hvor man står i det politiske landskapet, vil de aller fleste være enige i at det er bra. God konkurranse gir forbrukere mer å velge i til lave priser.
Hverdagsvarer mange av oss i dag tar for gitt, var luksusgoder for kun få generasjoner tilbake. Makrell i tomat var noe man satte frem rundt juletider. Tomaten var eksotisk. Appelsinen likeså. Da Rema 1000 entret det norske markedet i 1979, endret vi dagligvaremarkedet totalt. Vår forretningsmodell, inspirert av tyske Aldi, betød en ny handleopplevelse for kundene – og til helt nye priser. Konkurranse blir til når etablerte aktører blir utfordret av nykommere med nye ideer og konsepter.
I de 40 årene som har gått siden 1979, har Rema 1000 gått fra å være en liten nykommer blant mange konkurrenter, til å bli en av tre, store aktører i det norske dagligvaremarkedet. Med størrelse kommer ansvar for å ikke bli stående på stedet hvil – men alltid strekke seg for å fornye og for å bli bedre på det en holder på med. I Rema 1000 jobber vi hele tiden med å finne nye måter å kutte kostnader på for å kunne levere bare lave priser ut til kundene. Dermed stagnerer vi ikke – men fortsetter å være en tøff konkurrent i et tøft marked.
Likevel ser vi med bekymring på noen tegn i tiden. Har markedskonsentrasjonen i dagligvaresektoren gått utover mangfoldet og variasjonen som kundene etterlyser? Er det et problem for prisutviklingen at én aktør sitter med nesten halvparten av markedsandelene? Hvordan gikk det til at vi i løpet av noen år mistet kjeder som Ica, Lidl og Marked.no? Hvorfor ser vårt hjemlige dagligvaremarked så annerledes ut for forbrukeren enn i våre naboland Sverige og Danmark?
Det populære svaret er landbrukspolitikken, det riktige svaret er nok mer sammensatt. Innkjøpsbetingelsene har i en tid vært en het politisk nøtt, som vekker stadig mer oppmerksomhet. Etter vårt syn er det grunn til å se nærmere på hva dette faktisk har å si for både utvalg, konkurranse og etableringsmuligheter for nye aktører som vil inn på det norske markedet. Hva betyr det for forbrukeren at vi i har leverandører og en stor dagligvareaktør som har lukkede forhandlinger? Betyr dette noe for konkurransen og mangfoldet? Det er betimelig at både Konkurransetilsynet og ikke minst Stortinget har sagt at dette må vi se nærmere på.
Fri konkurranse er riktig og bra når informasjonen er lik og man vet at aktørene har like konkurransebetingelser; spørsmålet er om det norske dagligvaremarkedet i 2019 tjener forbrukernes interesser, eller selskapene som er etablert?
Det er vanskelig å være kategorisk i et så sammensatt marked, men det er lett å være enige med både regjering og storting at i et marked som omsetter for om lag 200 milliarder kroner, må man ha både kontroll og undersøkelser fra politikere og tilsyn. Blir innkjøpsbetingelsene mellom enkeltaktører for store, vil konkurransen svekkes gradvis og få om ingen, vil våge å etablere seg med nye butikker og kjeder, fordi man starter med 50 meter tillegg i en konkurranse som går over 100 meter. Dette er nok mest sannsynlig realiteten i det norske dagligvaremarkedet nå.
At nye selskaper ikke tør eller greier å etablere seg i markedet, er alvorlig. Det er alvorlig for konkurransen, for prisdannelsen og for utvalget av mat. Det er ikke et politisk ansvar å sette mat på bordet til folk flest – men det er et politisk ansvar å sørge for en god konkurranse blant de aktørene som skal gjøre det.