Den store plastfloken

Det er rett og slett ikke holdbart at plast som forbrukerne har sortert ut går til forbrenning i Tyskland. Myndighetene må lage en helhetlig plan hvor det investeres i nasjonale gjenvinningsanlegg.

Det er lett å glemme, men plast er et materiale som har svært mange positive egenskaper. Plast er fleksibelt, sterkt og lett. Det egner seg spesielt godt til å beskytte produkter. Den lave vekten kan gi lavere klimapåvirkning ved transport enn andre emballasjematerialer. Plasten gjør også at maten holder seg lenger og kan bidra til å redusere matsvinn.

Problemet er bare at dette velegnede materialet skaper store miljøproblemer. 80 prosent av alt plastavfall globalt havner på fyllinger og i naturen, og ifølge FNs globale plastrapport blir så lite som 9 prosent resirkulert. Vi er litt bedre i Norge, hvor 31% av plastemballasjen ble gjenvunnet i 2017, men fremdeles har vi en lang vei å gå.

Orkla har ambisiøse bærekraftsmål, og innen 2025 skal all vår plastemballasje være mulig å gjenvinne. Vi har også et mål om at 50 % av all plastemballasje skal være basert på resirkulerte eller fornybare materialer. Vi skal gjøre alt vi kan for å nå målene, men det forutsetter at myndighetene også bidrar.

I Norge er det kommunene som har ansvaret for innsamling av husholdningsavfall, og innsamlingsordningene varierer fra sted til sted. En kartlegging gjennomført av Deloitte Norge på oppdrag fra “Forum for sirkulær plastemballasje” viser at det er store forskjeller fra kommune til kommune med hensyn til hvor mye av plasten som sorteres. ​Den minst effektive ordningen er optisk sortering (såkalt optibag), der bare 4 kg. plastemballasje pr. person ble sortert ut i 2017​. Den mest effektive ordningen er sentrale ettersorteringsanlegg, der 18 kg. plastemballasje pr. person ble sortert ut.

Her er det åpenbart at kommune-Norge må gå i takt. Myndighetene har en viktig rolle i å harmonisere ordningene for innsamling, sortering og gjenvinning på tvers av kommunene. Vi trenger effektive anlegg for innsamling, sortering og gjenvinning som gir god kvalitet på gjenvunnet plast, og denne opprustingen bør skje på en kostnadseffektiv måte. Det krever en helhetlig plan for hvilken infrastruktur vi ønsker i Norge. Dessuten bør myndighetene sørge for at regelverk og insentiver bidrar til effektiv måloppnåelse.

I min hjemkommune Oslo sorterer forbrukerne plast i blå poser, i den tro at plasten blir resirkulert. Men når det viser seg at den blå posen havner i en forbrenningsovn i Nordrhein-Westfalen i Tyskland, er det grunn til å være skuffet.

Nøkkelspørsmålet er: Lar plastfloken seg løse? Når jeg ser hvilke utfordringer vi har i Norge, blir jeg usikker. Verdens hav fylles med plast og det må et internasjonalt skippertak til av uante dimensjoner for å løse plastfloken. Hver og en av oss kan bidra positivt, men det er viktig at temaet settes enda høyere på agendaen i internasjonale fora. Samtidig må gjenvinningssystemene fungere lokalt. Og bare der har vi en stor jobb å gjøre i Norge.