«Facts is a stubborn thing»

I perioden fra 2. kvartal 2018 til og med 1. kvartal 2019 har handel under dagsturer til utlandet økt med 8,3 prosent sammenlignet med de fire foregående kvartalene. 16,3 milliarder kroner legges igjen utenfor landets grenser, og det gjennomsnittlige handlebeløpet fra hver tur er nå 154 kroner høyere enn i foregående firekvartalsperiode.

Bak disse tallene ligger tapte norske arbeidsplasser, tapt verdiskaping i Norge og tapte inntekter til den norske staten. Den svenske finansministeren og ikke minst svensk næringsliv, kan imidlertid smile bredt. Det burde få varselklokkene til å ringe både i regjeringskontorene og på Stortinget.

Kanskje gjør de også det. Regjeringens forslag om å utarbeide et grensehandelsbarometer, har fått en god mottakelse. For første gang kan vi få en systematisert oversikt over reelt omfang og konsekvenser av grensehandel og grensekryssende netthandel. Omsider, vil noen mene. Derfor gjelder det å ha to tanker i hodet på samme tid: På den ene siden må alle som kan, bidra til at grensehandelsbarometeret allerede fra starten av blir best mulig. Samtidig må det være tilstrekkelig fremdrift i arbeidet.

På noen områder har vi likevel god kunnskap. I stortingsmeldingen om varehandelen er regjeringen krystallklar når den peker på at grensehandel gir redusert aktivitet for næringsmiddelindustrien og varehandelen, og kan føre til tap av avgiftsinntekter. Regjeringen understreker også at grensehandelen kan begrense handlefriheten i å utforme nye avgifter med eksempelvis en helsebegrunnelse.

Dette er viktig å ha med seg når regjeringen og Stortinget skal drøfte utformingen av avgiftspolitikken i det kommende året. I løpet av våren har Finansdepartementet sendt to offentlige utredninger på høring.

Flertallet i Dyrnes-utvalget har foreslått nye, helsemotiverte avgifter på sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer. Hvilke kategorier som skal omfattes av avgiftene og hvor høye avgiftene skal være, har flertallet overlatt til videre utredninger. Uansett har Sverige som kjent, ikke slike avgifter. Madsen-utvalget, som har vurdert satsene i merverdiavgiftssystemet, foreslår på sin side en økning av matmomsen fra dagens 15 prosent til enten 23 eller 25 prosent. Sverige har en matmoms på 12 prosent.

Disse forslagene vil, både hver for seg men særlig i kombinasjon, akselerere den allerede sterkt økende grensehandelen. Det vil kunne få dramatiske konsekvenser for hele verdikjeden for mat og drikke i Norge. Nå må regjeringen og Stortinget riktignok ha et bredere perspektiv enn rammevilkårene til verdikjeden for mat og drikke. Hovedbegrunnelsene for forslagene fra de to utvalgene har da også vært forsterket innsats i folkehelsepolitikken og statens inntektsbehov. Det er likevel vanskelig å forstå at en målrettet flytting av norske arbeidsplasser, verdiskaping og avgiftsinntekter til Sverige hverken vil gagne folkehelsen eller gi staten større handlingsrom. Snarere tvert imot.

I bunn og grunn er det synd at det måtte til en så dramatisk vekst i grensehandelen for at dette viktige spørsmålet for alvor ble satt på den politiske dagsorden. Altfor lenge har utviklingen på grensen blitt bagatellisert eller avvist som anekdotiske argumenter eller fra en næring som ikke ønsker avgifter. «Facts is a stubborn thing» sa en amerikansk president (ikke den sittende). I påvente av et grensehandelsbarometer har vi mer enn nok av fakta og innsikt til å forstå at en avgiftspolitikk som er i utakt med vårt viktigste konkurrentland, hverken vil være bra for folkehelse, statens inntekter eller for omstillingen av norsk økonomi. Det må være et viktig premiss i debattene om Dyrnes- og Madsen-utvalgenes forslag.