Uinspirert dag i ostepopens tegn

Av én eller annen grunn har ingen av de foregående Cheez Doodles Day passet inn i Dagligvarehandelens kalender, derfor var vi desto mer motiverte i år da det endelig klaffet.

I dagene forut har vi fulgt arrangementet på Facebook, og latt oss friste av alle de spennende ostepopdelikatessene. Hør bare på dette bittelille utdraget fra menyen de ulike aktørene i Mathallen vartet opp med:

• Smeltet Raclette Snadwich toppet med Cheez Doodles.
• Cheez’onara – carbonara med Cheez Doodles
• Vegetartempura med Cheez-crunch
• Cheez Doodles Gelato (iskrem)

For å nevne noe.

Som ihuga ostepoelskere kastet to av avisens medarbeidere seg ut i det en misunnelig slektning omtalte som «Mekka».

Midt i hallen sto to innleide medarbeidere som smilende delte ut gratis ostepop-poser til alle som ville ha. Dette lovet godt. Det skulle imidlertid snart vise seg å være det eneste glimtet av Cheez Doodles-entusiasme vi fant i Mathallen torsdag kveld.

Vi bestemte oss for å prøve den italienske iskremen først. Her ble vi møtt av en oppgitt herremann som formelig vred seg i avsky da vi ytret ordet Cheez Doodles. Av reaksjonen å dømme, var vi smaksanalfabeter som ikke var verdt videre oppmerksomhet. De enkle iskremkulene til 30 kroner stykket var det imidlertid ingenting å utsette på: De smakte ostepop.

Vårt neste stopp var Smelteverket i underetasjen, der målet var den på forhånd mye omtalte kombo-pakken Doodle Cheezburger & Cheez Doodles Pils. Etter å ha fått kontakt med en person som svinset rundt med brett og ryddet av bordene, som kunne fortelle oss at hun slett ikke jobbet der, innfant vi oss i baren hvor de tok opp bestillinger. Men nei. Ifølge betjeningen var kapasiteten på kjøkkenet sprengt. Pussig, med tanke på at lokalet knapt var halvfullt og at de fleste tilsynelatende allerede hadde fått maten sin. Med utsikter til å måtte vente «minst en time», vandret vi slukkøret opp trappen igjen.

Etter en rask rådslagning – for nå begynte magen virkelig å rumle – gikk vi rake veien til Bistro Budapest. Her ble det blant annet fristet med «Dirty Fries med Cheez Doodles-saus, bacon, løk og persille», samt en frekk «Cheese Steak Sandwich med Cheez Doodles crumble» og pommes frites. Stadig optimistiske gikk vi begge for den siste – i selskap av en øl. Men ikke uten en viss motstand fra betjeningen, som helst ville selge retten som takeaway. Etter å ha forsikret om at vi vitterlig ønsket å sette oss ned, fikk vi aller nådigst lov til å ta plass ved bordet.

Det skal innrømmes at hjertet sank litt i brystet da regningen for to sandwicher og like mange øl kom på nærmere 550 kroner, men skitt au – det er tross alt bare Cheez Doodles Day én gang i året.

I neste nå ble vi presentert for den første sandwichen. Den kom i en serviett over disken. Uten pommes frites. Og uten Cheez Doodles-smuler. Etter å ha ytret våre protester, og at servitøren ga kokken oppklarende instruksjoner, ble sandwichen til vår lettelse trukket tilbake.

Begge bladfykene rakk å komme halvveis ned i halvlitersglasset før maten ble presentert på ny. Denne gang på tallerkener, og komplett med både ostepopsmuler, en liten hylse med pommes frites og en enda mindre skål med saus eller dip. Et måltid som ble raskt fortært og enda raskere glemt.

Nå var stemningen betraktelig lavere. Gnisten hadde vært fullstendig borte om det ikke var for at vi husket på gratisposene med ostepop vi hadde fått da vi ankom. Det var fortsatt håp for Cheez Doodles Day. Vi måtte bare komme oss hjem, sprette posene og spise dem i selskap med noen som faktisk setter pris på de oransje krokene. For dem traff vi ikke for mange av i Mathallen.