Hva har de eldre og korona lært oss om matvaner?

– Var det hyggelig på seniorsenteret i dag?

– Ja, men vi fikk ikke mat!

– Er du sikker på det? De serverte jo kjøttkaker til middag og vafler til dessert.

– Ja, vi fikk ikke mat!

Hun hadde fått mat, men glemt det. Hun glemte mye, så det var ikke så rart. Men når det kom til mat, var hun helt opphengt i at hun ikke hadde spist. Hun hadde jo opplevd andre verdenskrig og etterkrigstiden også, og det satte vel sine spor.

Etter at mormor gikk bort har jeg reflektert litt over dette, spesielt i det siste. Kanskje fordi jeg, født på 90-tallet, ikke har måttet bekymre meg noe særlig over at butikker faktisk kan gå tom for matvarer, før nå. Kanskje fordi jeg jobber i Too Good To Go, hvor vi arbeider for matredding og bærekraftige matvaner.

For øyeblikket ser jeg dessuten en endring i hvordan vi håndterer mat hjemme – en endring jeg håper har kommet for å bli.

I sosiale medier deler folk i alle aldre hvordan de bruker opp matvarer de allerede har (som de muligens kjøpte for mye av i et snev av panikk for et par måneder siden). De eksperimenterer med basisvarer, viser restemat som transformeres til lekre matretter og putter helt nye ingredienser i norsk tradisjonsmat. 

I stedet for å skrolle gjennom perfekte tallerkener fra nye, trendy spisesteder, ser vi tallerkener fra folks eget kjøkken. Jordnært og ekte.

Vi har fått mer tid hjemme, lager flere av måltidene selv og går kanskje sjeldnere i butikken. Det virker som at mange er blitt mindre kresne og flinkere til å tenke nytt. Undersøkelser viser også at vi kaster mindre mat enn før korona.

Vi beveger oss på en måte tilbake i tid – en tid hvor det var vanlig å bruke langt flere timer på sitt eget kjøkken.

I min familie var det ikke bare mormor som hadde et veldig nært forhold til mat. Farmor brukte samme potetvann i en hel uke. Vannet ble til grønnsaksbuljong som hun puttet i søndagssuppa. Noen vil sikkert tenke at hun var en gjerrigknark. Jeg synes det var en fin vane. Hun unyttet hele råvaren, og bekjempet matsvinn på sin måte.

Dette er nok typisk for flere eldre. De har en egen respekt for mat, noe også bransjeorganisasjonen Matvett har påpekt. Jeg tror det henger sammen med at de har mer kunnskap om hvilket arbeid som ligger bak dyrkingen av en enkelt potet. Ikke minst har mange av dem opplevd krig og usikre tider, hvor god tilgang på mat ikke var noen selvfølge.

For oss litt yngre er det kanskje den siste tiden som har vært en vekker. Hverdagen kan snus på hodet i morgen, og vi har ingen garantier for at ikke også matforsyningen og jordbruket møter en krise. Det har vi lært nå. Forhåpentligvis resulterer dette også i varige holdningsendringer rundt matlaging og matsvinn. 

Nå har vi en gylden mulighet til å reflektere over egne liv og vaner, og hva vi vil ta med videre når hverdagen normaliseres.

Jeg skal ikke ta gleden over frossenpizzaen fra folk, men fremover håper jeg at vi vier mer oppmerksomhet til den siste oste- eller skinkebiten i kjøleskapet – den vi kan tilføre pizzaen før vi setter den i ovnen. Slik mormor og farmor helt sikkert ville gjort.

Jeg tror og håper at vi opplever en forskjell på hverdagen før og etter 12. mars 2020. At vi vil sette større pris på maten, råvarene og ressursene som ligger bak. At vi fortsetter å lage retter fra bunnen av og deler kreative måter å bruke opp maten på. Og at vi passer på å videreføre kunnskapen til neste generasjon.