Høye priser, dårlig utvalg og svak konkurranse?

Pandemien og stengte grenser har fyrt opp temperaturen ytterligere, og påstanden om at prisene er for høye, utvalget for dårlig og konkurransen for svak gjentas til kjedsommelighet av de samme røstene. Men stemmer det egentlig?

Helt ferske tall fra SSB viser at prisene på mat og alkoholfrie drikkevarer gikk ned med 0,9 prosent fra mars til april i år. I samme periode økte prisene på varer og tjenester generelt med 0,3 prosent. Denne trenden har vi sett i lengre tid nå. Prisene for mat og drikke var hele 2,1 prosent lavere i april i år sammenlignet med april i 2020, selvsagt noe drevet av avgiftsreduksjonene, men først og fremst på grunn av den tøffe priskonkurransen i markedet. Interne tall viser at vår lavpriskjede Kiwi har satt ned prisen permanent på mer enn 600 varer i år, og er hittil i år 1,4 prosent billigere enn samme periode i fjor. Direktøren for dagligvare i Virke, Ingvill Størksen, sa følgende i en pressemelding i forrige uke:

«Ser vi på prisendringen de siste tolv månedene, har prisene på mat og alkoholfrie drikkevarer bidratt til å holde konsumprisindeksen nede. Hard konkurranse mellom kjedene bidrar til dette.»

Alle aktørene i bransjen har fått det med seg. Matprisene har gått ned i det siste. Derfor er det overraskende at saksordføreren for dagligvaremeldingen i næringskomiteen på Stortinget, Kårstein Løvaas fra Høyre ikke har fått det med seg. Nylig postet han følgende på sin egen Facebook-side: «Kiwis priser går bare jevnt og trutt opp. Nesten som en heliumballong».

Denne gangen skyter dessverre Høyres dagligvareekspert bom på ballongen. Men han er ikke alene. Mange andre «eksperter» gjør det samme. Det synses mye om denne bransjen. Interessen er høy. Kunnskapsnivået er lavt. Faktum er at Ola og Kari ifølge SSB bruker rundt 11 prosent av inntektene på mat. En mindre andel av samlede forbruksutgifter går til mat enn før. Utgiftsandelen har sunket gradvis fra 20 prosent i 1980 til 11 prosent i 2017.

En annen påstand som også dessverre har satt seg i dagligvaredebatten, er at utvalget er for dårlig. Derfor gjennomførte nylig analysebyrået Infact en spørreundersøkelse på oppdrag av Norgesgruppen. 1000 respondenter ble spurt om nettopp dette. 89,6 prosent sa at de stort sett finner de varene de ser etter når de handler mat. Det samme går igjen på tvers av de ulike produktkategoriene, folk flest synes at vareutvalget i norske dagligvarebutikker er godt. 76,4 prosent sier at utvalget innenfor drikkevarer er bra. For meierivarer er det samme tallet 81,9 prosent, brød er 69,4 prosent, frukt og grønt 77,2 prosent. At en liten elite i den mest kjøpesterke delen av markedet ønsker seg enda flere alternative dijon-senneper hos Meny, er ikke et uttrykk for at folk flest er misfornøyde med utvalget i norske butikker.

Så er det myten om konkurransen. Stadig hører vi at konkurransen i bransjen er for dårlig. Mitt svar er da: Spør hvilken som helst kjøpmann, og vedkommende vil fortelle om hard og sunn konkurranse om de lokale kundene. Se på beløpene kjedene investerer i markedsføring og tilbudskampanjer. Se på den beinharde kampen om å vinne VGs prisbørs fra alle aktørene. Hvis ikke det er konkurranse, hva er det da?

Ja, det er kun tre større aktører i bransjen, men matmarkedet er mye større enn dagligvarekjedene. Det er stadig flere aktører som kjemper om dagligvarekundene. Både på nettet og i tilstøtende bransjer. 35 prosent av det vi kaller dagligvarer, kjøpes nå andre steder enn i den tradisjonelle dagligvarebutikken. Folk handler mye mer mat på farten mellom hjem, jobb og fritidsaktiviteter og ikke i butikken. Det totale matmarkedet er på over 300 milliarder kroner i året, og analysebyrået Nielsens definisjon av dagligvarebransjen er rett og slett blitt for snever. At det er få aktører i tradisjonell dagligvarehandel er med andre ord ikke ensbetydende med dårlig konkurranse.

Det gagner ingen å gjenta myter om pris, utvalg og konkurranse, når det motsatte er tilfelle. Fremover ønsker vi et mer faktaorientert ordskifte om matmarkedet hjertelig velkommen.