Ikke emv-forbud, men...

Tidlig i mai 2019 kommenterte daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen den varslede meldingen til Stortinget om konkurranse i dagligvaresektoren i Nationen. «Vil sette punktum for debatten om dagligvarebransjen», fortalte avisen leserne. Den tidligere statsråden var ikke så bastant i det han uttalte. Men han var ganske tydelig:

«Min ambisjon er at en minst ti år lang diskusjon skal ha en endestasjon – at både regjering og storting skal ha et godt utgangspunkt og faktagrunnlag, en solid analyse i bunn, kunne se alt i sammenheng – og i størst mulig grad kunne bli enige om en politikk».

Resultatet kjenner vi. Innstillingen fra Stortingets næringskomité og stortingsdebatten gir klare pekepinner på vurderingene landets folkevalgte gjorde etter å ha diskutert meldingen i et drøyt halvår. Ikke uventet fikk regjeringen mange oppdrag om videre utredninger. Det kan være frustrerende for de som er utålmodige, men er helt nødvendig. Når vedtak skal treffes, må alle konsekvenser for de som berøres være godt utredet og debattert.

Mens Iselin Nybø overtok stafettpinnen fra Røe Isaksen, sitter nå næringsminister Jan Christian Vestre med ansvaret for å følge opp både Stortingets vedtak og regjeringens ferske politiske plattform. Et spørsmål som vekker debatt, er omfanget av og utfordringene ved de tre dagligvaregrupperingenes egne merker, kjent som emv.

Emv har økt kraftig i Norge i senere år. Beregninger fra Nielsen Norge viser at grupperingenes egne merker stod for 69 prosent av verdiveksten i dagligvaresektoren i det siste året før pandemien 2019 (kilde NielsenIQ), og at emv har en volumandel på om lag 34 prosent (Private Label Manufacturers Association).

Emv er imidlertid ikke et særnorsk fenomen. I enkelte andre land er det mer utbredt, i atter andre land mindre. Uansett er emv kommet for å bli, og et forbud – som enkelte har luftet – er ikke veien å gå. Men veksten i emv reiser slik Stortinget også drøftet tidligere i år, noen problemstillinger:

• Kryssubsidiering: Dagligvaregrupperingene kan legge urimelig høye prispåslag på uavhengige merkevarer for å underprise emv. Det kan igjen føre til at merkevaren subsidierer egne konkurrenter.
• Dobbeltroller: Dagligvaregrupperingene får som kunder tilgang til konkurransesensitiv informasjon fra mat- og drikkeprodusentene samtidig som de konkurrerer med de samme bedriftene med sine egne merker.
• Mindre eller mer innovasjon? Emv supplerer ikke nødvendigvis, men kan også erstatte uavhengige merkevarer. Ulike konkurransevilkår som bedre hylleplassering, markedsføringskampanjer, lengre levetid på innovasjoner, pliktig sortiment m.v. kan være særlig utfordrende for mindre leverandører, og føre til redusert konkurranse og færre valgmuligheter for forbrukerne.
• Immaterielle rettigheter: Er det en underhåndheving av immaterielle rettigheter i dag, og bør det fremmes tiltak som mer effektivt beskytter produsentenes eierskap til egne merkevarer, produktutvikling og innovasjonsaktiviteter overfor dagligvaregrupperingenes egne merker?

Dette er problemstillinger den nye næringsministeren bør prioritere å kartlegge og følge opp. Debatten om forbud mot emv kan han imidlertid sette punktum for.