Pandemiens dilemmaer

I det man trodde vaksinen var selve lyset i koronatunellen, dukket det opp en rekke nye mutasjoner av koronaviruset som på ny har skapt frykt over hele verden. Rustningskappløpet mellom mutant, vaksine og strenge tiltak er i gang, og vi vet ikke hvordan det vil ende. 

Mutasjonene er som kjent mer smittsomme og hvis de først får etablere seg, har vi i praksis to epidemier med ulik vekst: Én med gamle koronavarianter og én med mutert koronavirus. Dilemmaet myndighetene nå står i er at smitten tilsynelatende faller som en stein i flere land, samtidig som de muterte virusvariantene er i ferd med å fotfeste. En av utfordringene nå er å få befolkningen til å forstå at det fremdeles er en overhengende fare knyttet til koronaviruset, til tross for at smittetrykket relativt sett er lavt, og de fleste er både utslitt og lei av strenge tiltak. 

I dette ligger det åpenbart en kommunikasjonsutfordring. I mars 2020 hadde myndighetene «fordelen» av at viruset var nytt. Sjokkeffekten var dermed stor. De fleste ble skremt av situasjonen og tok kanskje flere forholdsregler enn nødvendig. Ett år senere har vi lært oss å leve med viruset, og mange har nok også senket «guarden» en del, det til tross for at alvoret kan sies å være større nå enn noen gang før. 

Men det er nettopp dette alvoret vi må ha med oss i alt vi gjør. For oss som jobber med dagligvarer og har en samfunnskritisk rolle, er det avgjørende med en god situasjonsforståelse. Vi må kjenne til risikofaktorene og planlegge deretter. I enhver krise er god situasjonsforståelse selve nøkkelen til god håndtering. I den situasjonen vi befinner oss i nå, er det svært viktig at vi ikke tar for lett på tiltakene eller argumenterer for at samfunnet må åpnes opp igjen, for tidlig. Sprengkraften i mutasjonene er potensielt altfor stor, og vi vil ganske raskt befinne oss i en langt mer alvorlig situasjon hvis mutantene får løpe fritt.  

Selv om vi, som alle andre, ønsker oss en normalisering så fort som mulig, er ikke tidspunktet for det nå. Vi er også lei, men det å være lei, er ikke et argument for å gi etter.  

For vår del som merkevareleverandør handler dette også om evnen og muligheten til å holde hjulene i gang. Med en uoversiktlig smittesituasjon er det mye som blir uforutsigbart. Råvaretilgang og produksjonskapasitet er de mest åpenbare. Med mer utbredt smitte er det ikke utenkelig at det kan bli press på forsyningslinjer, og ved større utbrudd kan fabrikker bli tvunget til å stenge. Det ville i så fall gå ut over vår leveringsevne.  

Norge og norske myndigheter har, med noen ytterst få unntak, etter min mening håndtert pandemien på en god måte. Det er ikke mange land som kan skilte med så lav smitte og samtidig tiltak som i relativt liten grad har gått utover folks frihet. I en rekke land har portforbud vært løsningen. Det har vi så langt heldigvis unngått her. Vår superkraft har gjennom hele pandemien vært den gjensidige tilliten vi har mellom myndigheter og befolkning. Vi lytter, tar inn over oss og tilpasser oss situasjonen når det trengs. Den superkraften må vi også benytte nå, selv om tålmodigheten er tynnslitt og motivasjonen sviktende. Oppløpet blir bare lengre hvis vi gir opp for tidlig. Og husk, det er snart vår nå!