Vås om pris – Igjen

I mitt forrige innlegg i denne spalten skrev jeg om mytene knyttet til utvalg, pris og konkurranse i norsk dagligvarebransje. Egentlig hadde jeg tenkt å la ballen ligge denne gangen, men etter å ha sett medienes feilaktige dekning av prisutviklingen i sommer, og etter å ha snakket med frustrerte kjøpmenn over hele landet, kan jeg ikke la være. For sensasjonsoppslagene i både E24 (VG) og Nettavisen i sommer kan ikke stå uimotsagt.

Overskriften til E24 var «Matvareprisene økte i juli», mens Nettavisen for en gang skyld var en smule mer presise med tittelen «Matvareprisene gjorde et kraftig hopp i juli, men er ned det seneste året». Artikler om mat og drikke selger, og særlig sensasjonspregede overskrifter om matprisene skaper kjærkommede klikk for nettavisene. For oss i bransjen er det selvsagt positivt at dagligvare vekker stor interesse, men samtidig er det krevende å forklare travle journalister hvorfor SSBs konsumprisindeks for mat og drikke må leses på riktig måte.

Alle i bransjen vet at matprisene svinger til dels kraftig gjennom året. Årshjulet har faste punkter som påvirker prissettingen til kundene; ved nyttår kommer nye avgiftssatser og den særnorske årlige (inflasjonsdrivende) indekseringen av særavgiftene. I februar endrer leverandørene prisene sine, basert på endringer i råvarepriser eller valuta. I mars eller april faller påsken, og etterspørselen etter tradisjonelle påskeprodukter øker kraftig, og som kjent påvirker høy etterspørsel prisene. Kampen om kundene gjør at det kriges hardt på pris. Det samme skjer i mai, med alle helligdager, nasjonaldagen og langhelger. Mens i juli kommer de årlige resultatene av jordbruksforhandlingene, i tillegg til at avgiftsendringer fra revidert nasjonalbudsjett som oftest slår inn. Dessuten er dette andre mulighet for leverandørene å endre sine priser gjennom året.

Og slik fortsetter det; i sommerferien handler nordmenn «borte», og kampanjetrykket er vanligvis lavere. Etter sommerferien skal kjøleskapene i de tusen hjem fylles, og kampen om de store handlevognene hardner til. Det samme skjer før jul hvert år.

Alle disse faste hendelsene påvirker selvsagt KPIen for mat og drikke, og prisene svinger mye fra måned til måned. Men man trenger ikke ha doktorgrad i samfunnsøkonomi for å forstå at prisene fra juni til juli økte av grunnene jeg forklarer lenger opp i kronikken. Det gir rett og slett ikke mening å sammenligne juni med juli. Derimot gir det stor mening å sammenligne epler mot epler. Eller mai 2021 mot mai 2020. Juni 2021 mot juni 2020. Og juli 2021 mot juli 2020. Det er de lange linjene som sier noe om hvordan forbrukerprisene utvikler seg. Og hadde de nevnte mediene tatt seg bryet med å sjekke nettopp dette, hadde de oppdaget at KPI for mat og drikke ble redusert med 2,0 prosent fra mai 2020 til mai 2021, mens KPIen totalt i landet økte med 2,7 prosent. For juni 2021 mot juni 2020 er de to samme tallene henholdsvis -1,7 prosent for mat og drikke mot + 2,9 prosent totalt. For juli mot juli er mat og drikke -2,8 prosent mens total KPI var opp 3,0 prosent, og justerer vi for avgiftsreduksjonen for alkoholfrie drikkevarer er matvareprisene alene likevel ned 1,9 prosent i juli 2021 mot juli 2020.

Eller sagt på en annen måte, i klartekst; Maten har blitt billigere. Ikke dyrere. Det store spørsmålet er dermed hva vi som bransje kan gjøre for å lære opp dagligvareeksperter og travle journalister. Problemet er antagelig at slike positive overskrifter ikke vekker den samme interessen blant leserne, eller som Mark Twain en gang sa det; «never let the truth get in the way of a good story».