Unyansert om prisvekst

I det vi begynte å se lyset i pandemitunnelen, angrep Russland nabolandet Ukraina med full kraft. Håkon Mageli beskrev effektene av situasjonen i denne spalten for to utgaver siden, under tittelen «Kornkammeret står i brann».

Vi hører om galopperende prisvekst i flere av landene rundt oss, og mediene rapporterer om forbrukere med betydelige økonomiske problemer i for eksempel Storbritannia. Bakteppet er at det meste har blitt dyrere. Pandemi og krig har gjort at internasjonal transport er mer krevende og dyrere. I tillegg trekkes prisene opp av økte råvarepriser, økte drivstoffpriser, strømmen blir dyrere og usikkerheten i markedene bidrar negativt.

Mer nyansert

Her hjemme er foreløpig situasjonen mer nyansert. Konsumprisindeksen (KPI) for februar viser at den totale prisveksten i landet har steget med 3,7 prosent fra februar 2021 til februar 2022. Mat og drikke derimot, har økt med kun 0,8 prosent i samme periode. Endringen i februar i år er første måned med prisvekst (YOY) etter elleve måneder med prisnedgang. En slik periode har vi aldri tidligere opplevd så lenge SSB har gitt ut denne statistikken. Mat og drikke hadde en historisk prisnedgang i fjoråret, totalt 2 prosent ned sammenlignet med det første pandemiåret 2020, mens KPI totalt gikk opp 3,5 prosent. Fra normalåret 2019 til 2021 økte prisene på mat og drikke til sammenligning 1,1 prosent, mens KPI totalt i samme periode økte med 4,8 prosent.

Aldri vært lavere

Dessverre er det ingen av de toneangivende mediene som har dekket hvordan prisutviklingen i dagligvaremarkedet har vært de siste årene. Den stengte grensa mot Sverige ga en betydelig omsetningsvekst i det norske matmarkedet, og dette ga igjen skalafordeler som kom norske forbrukere til gode. Lavprisaktørene kjemper hardt om andelene, og denne konkurransen har gitt seg utslag i lavere priser. Dette er både politikere og forbrukere relativt lite kjent med. Økningen i februar, derimot, er svært godt kjent. Etterlatt inntrykk er unyansert; «Prisene i dagligvarehandelen øker enormt». Sannheten er at prisveksten på mat og alkoholfri drikke har vært lavere i Norge enn i EU de siste to årene.

Rasjonelle forhandlinger

Som kjent er det to såkalte prisvinduer i det norske dagligvaremarkedet; 1. februar og 1. juli. Da endres leverandørenes priser til kjedene. Rasjonelle og konkrete argumenter som valutaendringer, avgiftsendringer, råvarer og innsatsfaktorer medfører selvsagt endringer i disse vinduene, og dette dro opp prisene i februar. Det er også viktig å huske at det er et temmelig heftig aktivitetskjør i januar, som også trekker ned prisene for den måneden isolert sett.

Men de mer irrasjonelle argumentene, som i prinsippet dreier seg om forsøk på marginendringer, vil alltid være gjenstand for oppmerksomhet i årsforhandlingene. Kjedenes ansvar i denne verdikjeden er å forhandle rasjonelt og forsøke etter beste evne å holde prisveksten nede. Hadde ikke forhandlingsinstrumentet eksistert ville prisveksten i butikkene sannsynligvis vært betydelig høyere. Diskusjonene er sentrert rundt hvilke ytelser og motytelser de to partene kan tilby, og man enes (som regel) til slutt om en rasjonell innkjøpspris. Denne danner igjen grunnlaget for hvordan den endelige hylleprisen i butikken blir. 

At enkelte riksmedier lager sensasjonsvinklinger på at mat- og drikkeprisene gikk opp 4,5 prosent fra januar til februar skaper dessverre en oppfatning om at prisene i norske butikker er i vill galopp. Bildet er heldigvis langt mer nyansert.